29.06.2011 | av Steinar Slotten  

bilde

En stor opplevelse å bli døpt

“Det var en stor opplevelse å få lov til å døpe seg her i Israel, der Jesus selv ble døpt” sier Inger. Tirsdag ble hun, sammen med to andre, døpt i Jordanelven. “Jeg føler meg litt som hoffmannen, sier hun, “han trengte også at noen underviste ham om dåpen”.

Inger Hanssen har vært en kristen siden hun var 18 år, og hun har vært aktivt med i kirka og i foreningsarbeidet siden den gang. Hun har også vært ofte å se på Betania og hun har likt seg her. “Jeg har jo gått på Betania i de siste 20 årene”, sier hun, “men det har vært en prosess for meg å komme frem til den beslutningen at jeg skulle la meg døpe. Dåpen har egentlig ikke vært noe problem for meg tidligere. Men i forbindelse med alle de dåpshandlingene som har vært på Betania det siste året, så har jeg fått veldig god undervisning om dåpen. Jeg har vel vært som den etiopiske hoffmannen”, sier hun, “ det var når han Filip utla skriftene for ham at han så nødvendigheten av å bli døpt. Da Steinar underviste om dåpen for en måned siden var jeg ikke i tvil om hva som var rett. Jeg bestemte meg der og da. At jeg ventet så lenge var bare fordi jeg fikk sjansen til å døpe meg her i Israel”, sier Inger.

bilde

Viktig med tilhørighet

Inger fortsetter: Selv om jeg har følt meg velkommen på Betania har jeg likevel vært på besøk her. Det er så godt å tenke på at nå kan jeg si at det er mitt åndelige hjem, at jeg kan si at jeg er medlem i Betania. Nå kan jeg endelig si “vi i menigheten” og ikke bare “dere på Betania”. Det er godt å kjenne fellesskapet og omsorgen. Du vet, når man er enslig er det godt å være i en menighet som viser omsorg. Det har vært så overveldende å vite at menigheten har bedt for meg og omsluttet meg når jeg har trengt forbønn og hjelp.

Under samlingen på kvelden etter dåpen vitnet hun så begeistret om hvilken stor opplevelse det var å bli døpt. Hun leste i fra Jes. 43.18-19: Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden! Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken. “Jeg gleder meg til akte på det som ligger foran”, sa hun, “nå begynner en ny tid i mitt liv”.

Som menighet sier vi bare: velkommen Inger, vi gleder oss med deg, og takker for den gave du er til vår menighet.