26.12.2010  

bilde
Kent-Arne, med kona Benedikte

Jesus dømte meg ikke – han frelste meg!

Jeg fikk oppleve slik det står i Bibelen, Jesus kom ikke for å fordømme eller dømme oss. Nei, han kom for å frelse oss. Jeg var i ferd med å ødelegge livet mitt med alkohol og narkotika, sier Kent-Arne, men alt snudde da jeg møtte Jesus.

Min barndom er det ikke så mye å utsette på. Jeg har fått vokse opp i et kristent hjem der det ikke fantes alkohol, så det er ikke derfor ting gikk galt for meg. Det var dessverre få kristne ungdommer hjemme i Lofoten der jeg vokste opp. Derfor ble det etter hvert fristende å være med på alt det de andre ungdommene holdt på med. For meg ble det starten på et liv med fyll og spetakkel.

I 2006 reiste jeg til Oslo for å komme vekk fra miljøet jeg var i. Det ble heller å gå fra asken til ilden. Her kom jeg bort i narkotika og etter hvert skjedde det ting som gjorde at jeg måtte komme meg bort fra Oslo. Jeg dro hjem igjen og tok narkotikaen med meg til hjemstedet mitt. Selv om mamma og familien min hjalp meg så godt de kunne, fant jeg fort tilbake til de gamle vennene mine. Rusen gjorde at jeg ikke hadde så lyst å bo hjemme. En kveld jeg var på fest ringte jeg til onkelen min og spurte om jeg kunne få sove hos dem. Det fikk jeg, og han sa at han ville hente meg. De var brennende kristne og den kvelden ble helt annerledes enn jeg hadde forventet. Jeg satt i stua hos dem og kjente plutselig en veldig lengsel etter Jesus. Jeg ble formelig presset på kne av en usynlig hånd, og jeg ropte på Jesus at han måtte frelse meg. Der og da ble jeg frelst!

Selv om jeg nå visste at Jesus hadde tilgitt meg alt, så måtte jeg i retten på grunn av en narkotikasak. Jeg var så enkel i min tro at jeg tenkte at dette ville Jesus ordne for meg, jeg skulle ikke i fengsel. Nedturen ble ikke desto mindre da advokaten kom og sa til meg at jeg måtte i fengsel. Hvor lenge da? "1 ½ år", svarte han. "1 ½ år !!!" – sa jeg. Det går ikke an. Jeg fikk en skikkelig nedtur. Kvelden før jeg skulle inn til soning var jeg hjemme hos min mor. Jeg gikk på rommet og leste litt i Bibelen. Da var det akkurat som en stemme sa til meg; "du blir ikke lenger enn en måned i fengsel". Jeg stusset, men fikk en indre fred for dette.

Da jeg kom til soning gikk det ikke lenge før jeg fortalte at jeg var frelst og at jeg nok ikke ville bli her så lenge. De lo og de synes jeg var rar. "Du har fått 1 ½ år så du blir nok her en stund", sa de og lo. Tiden gikk og etter tre og en halv uke ble vi kalt til oppmøte i stua. Her kom fengselsbetjentene, sammen med en fremmed mann. Han sa: "Jensen, du skal på åpen soning". Tårene kom, og jeg snudde meg til de andre og sa; "der ser dere, - jeg sa det til dere." Men det som var størst av alt for meg, var at de kalte meg avdelingens misjonær. Jeg ser i dag at Jesus hadde en hensikt med at jeg skulle i fengsel, sier Kent-Arne.

Jesus fordømte meg ikke, han frelste meg og gav meg fremtid og håp. I dag er jeg lykkelig gift og kan takke Jesus for at jeg har det så godt.