21.11.2010 | av Steinar Slotten  

bilde

Min frelsesopplevelse

I år er det 30 år siden Svein Wangen ble frelst, men han husker den dagen som om den var i går. "Det var i påska og vi var i campingvogna. Jeg var så urolig fordi Gud kalte så sterkt på meg, så til slutt sa jeg til Eva; nå får du gjøre hva du vil, men jeg drar på møte. Den kvelden skulle hele livet mitt bli totalt forandret. Det er en dag jeg ikke ville ha vært foruten", sier Svein.

Men la oss begynne fra begynnelsen

- Du var jo en voksen mann når du tok i mot Jesus?
Ja, jeg var 42 år når jeg ble frelst.

- Var alt dette helt fremmed for deg frem til dette skjedde?
Nei, jeg vokste opp i et kristent hjem, der mor og far var aktive i Frikirka. I min barndom var det ofte bønnemøte hjemme hos oss. Selv om jeg har et svakt minne om min egen barnetro mistet jeg den i ungdomsårene. Jeg festet og drakk og levde langt borte fra Gud. Det skulle gå mange år før jeg igjen kjente noe behov for å søke Gud.

- Hva skjedde da?
Min søster Bjørg og mannen Henry flyttet nordover igjen på slutten av 1970-tallet. De startet med møtevirksomhet hjemme hos seg selv. Det gikk ikke lenge før jeg begynte å kjenne på en åndelig lengsel, eller på en form for tomhet i mitt eget liv. Jeg husker at sangevangelistene Egil og Arne hadde møter her på Fauske. I ettermøtene pleide jeg å løpe ut, jeg greide ikke å være der. Slik gikk det ganske lenge, helt til påska i 1980. Ei ung jente som het Turid Dahl* talte på møtene (*red.mrk. Misjonær i Brasil i dag). Som sagt var vi i campingvogna i påska, men jeg måtte bare dra på møte. Under hele møtet hadde jeg det helt forferdelig, jeg ventet bare på å få gå frem og bli bedt for. Jeg tror ikke jeg klarte å vente helt til slutt, jeg måtte bare gå frem. Den kvelden fikk jeg lov til å ta i mot Jesus som min frelser.

Jeg ble fylt med en så utrolig glede. Guds herlighet og glede fylte meg på en slik måte at den natten fikk jeg ikke sove. Det gikk ikke lenge før også Eva tok i mot Jesus, og siden den gang har vi fått tjene ham sammen.

- Det ble her på Betania dere fant deres åndelige hjem?
Ja, jeg kan godt si at Gud kalte meg til å gjøre en gjerning her på Betania. Den gangen var menigheten utpost under Filadelfia, Bodø, og Nella Kristiansen stod som leder her inne. Hun hadde lenge bedt om å få avløsning, slik at de kunne reise tilbake til sitt hjemsted Volda. Når jeg kom til Betania sa hun; "nå kan jeg reise". Siden den gang har jeg vært med i ledelsen, og i over 20 år som leder. I 1987 ble menigheten selvstendig og det var 16 medlemmer som ble med over fra Filadelfia.

-Hva tenker du om fremtiden?
Jeg har stor tro på fremtiden. Det viser seg at når vi ber så får vi, og det har blitt bedt mye her på Betania. Jeg har tro for at Betania skal være en levende menighet som skal få se mange mennesker søke frelse, sier Svein med troens glød i stemmen.