28.08.2017 | av Steinar Slotten  

Toppbilde

Er det galt å ha bilder av Jesus?

Guds ord sier: «Du skal ikke ha andre guder foruten meg. Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen …» (2Mos 20:3-5). Taler Bibelen her om et totalt bildeforbud?

De fleste av oss er vokst opp med bilder av både Jesus og engler, men vi tilber ikke slike bilder. Vi tror snarere at slike bilder minner oss om Guds kjærlighet, omsorg og godhet mot oss. I det nye testamentet leser vi at Jesus ble menneske, at Gud ved ham ble synlig for oss. Johannes sier om Jesus, Guds sønn: «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet» (Joh 1:14). Derfor er det vanskelig å fastholde at Bibelen taler om et absolutt bildeforbud, men snarere et forbud mot å tilbe og dyrke dem. Vi skal ikke ha et så sterkt forhold til bilder, ikoner eller annet materielt at vi ber til det. Jesus sier at «Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet» (Joh 4:24). Historien viser at når vi begynner å tilbe det skapte fremfor skaperen går det galt.

I det gamle testamentet

La oss se litt på bakgrunnen for det at Gud gav jødene dette budet. Flerguderi (polyteisme) var blant de ulike folkeslagene som jødene hadde rundt seg. På vei en fra Egypt leser vi om ar Aron fikk laget en gullkalv og sa; «Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt!» (2Mos. 32:4). Arons tanke var sikkert ikke å lede folket bort fra Herren, men mer å la dem få noe som kunne representere Guds storhet. Kanskje lot han seg inspirere av de egyptiske gudebildene? Egypterne tilba okseguden Apis. Josva anklaget folket for å dyrke de fremmede guder, fremfor den ene sanne Gud (Jos 24: 20ff). Profeten Elisa kjempet mot Ba’als og Astartes profeter på Karmel fjell. Dette var guder dronning Jesabel, datter av sidonernes konge Etba'al, hadde tatt med seg fra Sidon (1Kong 16:31). Kong Akab valgte å sidestille disse gudene med jødenes Gud (jfr. 1Kong. 11:5, 18: 1ff, 2Kong 23:13). Det ble også laget billedstøtter av disse gudene (2Mos 34:13). Rakel, Jakobs hustru, hadde egne husguder (1Mos 31:19ff), en form for avgudsdyrkelse kong Josia senere fikk utryddet (2Kong 23:24). I Sak 10:2 er også husguder omtalt, noe som viser at slik avgudsdyrkelse fortsatt forekom mange år senere.

Samtidig ser vi at når kong Salomo bygde tempelet utsmykket han det med en rekke ornamenter okser, løver og palmer. Han fikk laget kjeruber i tre, kledd med gull; «de to dørene av oljetre prydet han med utskårne bilder av kjeruber og palmer og utsprungne blomster, og han kledde dem med gull. Han bredte gullet ut over kjerubene og palmene» (1Kong 6:23, 29, 32). Det står at da det var ferdig fylte Herren hele huset med sin herlighet (8:10-11)

I det nye testamentet

Paulus skriver i Rom 1:20-25: «For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning. For enda de kjente Gud, æret eller takket de ham ikke som Gud. I stedet ble de tomme i sine tanker, og deres uforstandige hjerter ble formørket. Mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer. Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og firbente dyr og krypdyr. Derfor overgav også Gud dem i deres hjerters lyster til urenhet, til å vanære sine legemer seg imellom. De byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen framfor Skaperen, han som er lovprist i evighet. Amen».

Dette betyr ikke at alle fysiske manifestasjoner er fra den onde. I tiden etter Jesu oppstandelse var det mange som hadde sett Jesus. De vitnet om at de hadde sett ham fysisk etter oppstandelsen (jfr. 1.Kor 15: 4-8). Også englene kom i menneskers skikkelse. Så det er ikke belegg i Guds ord for å hevde at Jesus eller engler ikke kan åpenbare seg fysisk. Guds ord sier at Jesus; « … er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord» (Hebr 1:3). Gud selv har ikke åpenbart sitt vesen for oss, det vi vet om Gud er det han har latt oss fått vite. Apostelen Johannes skriver: «Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far og ble åpenbart for oss. Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere …» (1Joh 1:1-3).

Men bruk av bilder og ikoner har vært gjenstand for debatt opp igjennom kirkehistorien. Etter langvarig uro innen det romerske imperiet ble dette til slutt delt i to. Dette førte til at også kirken ble delt i en østlig og en vestlig kirke (år 395 e.kr). I Østkirken begynte man etter hvert å tilbe menneskelagde bilder og statuer. Disse bildene og figurene ble oppfattet som hellige, noe som på gresk kalles for «ikonoduli». På 720-tallet tok imidlertid kirken selv et oppgjør med disse tradisjonene (ikonoklasmen). I løpet av 100 år ble østkirken renset for religiøse bilder, symboler og monumenter med religiøse eller politiske motiv. Vestkirkens svar på ikonoklasmen i Østkirken var at bildene ikke skulle ødelegges, men de skulle heller ikke tilbes. Disse to kirkene kjenner vi i dag som Den ortodokse kirke (øst) og Den romersk katolske kirke (vest).

På 1500-tallet utviklet teologen og reformatoren Ulrich Zwingli en spiritualistisk billedteologi. Han hevdet at Kristus, etter sin guddommelige natur, ikke kunne avbildes. Han tillot heller ikke krusifikser (Jesu legeme på korset). Verken Martin Luther eller Den romersk-katolske kirken så imidlertid billedkunsten som noe stort problem. Selv om Luther ikke tok noe oppgjør vedrørende kirkekunsten har den ikke spilt like stor rolle i de lutherske kirkene som i de romersk-katolske. Heller ikke når det gjelder norsk kristenhet i alminnelighet. Min påstand er at de beste bildene er de bildene Den Hellige Ånd får malt for vårt indre øye. Det er et slikt bilde Paulus tenker på når han skriver til galaterne: «Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! (Gal 3.1)