07.04.2012 | av Steinar Slotten  

bilde

En forbeder

Noen ganger er vi i fare uten at vi selv skjønner det. På vei ut til Getsemane hadde Peter tatt med seg et sverd. Han følte seg klar til kamp, men han skjønte ikke hvem motstanderen var. Den kvelden var det godt at han hadde en forbeder.

På vei ut til Getsemane, etter at de hadde spist påskemåltidet, sier Jesus til ham: Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete. Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte. (Luk 22:31-32) Peter var så selvsikker at han ikke forstod hvor farlig situasjonen var. Men Peter sa til ham: Herre, med deg er jeg rede til å gå både i fengsel og i død! (Luk 22:33). Dette hovmodet skulle føre til Peters fall den natten. Satan gjorde krav på hans sjel, han krevde å få ham i sin makt. Men mellom Satan og Peter stod Jesus. Uten at Peter visste det, og uten at han hadde bedt ham om det, stod han der i bønnekampen for ham. Han ba om at Peters tro ikke måtte svikte. Vi vet at Peters hovmod førte til at han falt, men han mistet ikke troen!

Jeg er overbevist om at mor og fars bønner har berget mang en sjel for evigheten. Det er som jeg ser dramaet for meg i mitt indre. Barna er ute i sene nattetimer, uvitende om at det er en som er ute for å kreve deres sjel. Imellom dem og Satan står deres forbeder og kjemper for deres sjel i sine bønner. Lik Jesus ber de om at deres tro ikke må svikte.

Forbønn kan være forskjell mellom liv og død. Peter forstod det ikke denne kvelden, men senere skriver han dette: dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid (…) Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Og dere fryder dere med en usigelig og herliggjort glede, når dere vinner fram til endemålet for deres tro: sjelenes frelse. (1Pet 1:5,8-9)

Neste gang du våkner midt på natten og kjenner uro for en du kjenner - kanskje er det himmelen som kaller deg til forbønn?