26.04.2011 | av Steinar Slotten  

bilde

Ønsker vi egentlig vekkelse?

Hvor mye er det av alt vi gjør i løpet av en uke, som gjenspeiler vår desperate tørst og lengsel etter vekkelse? Jeg lurer også på hva det var som preget de menn og kvinner som levde i vekkelsestider?

Det sies at så mange som 250 000 mennesker søkte frelse under Charles G. Finneys møter. Under ulike seminarer delte han sine egne erfaringer om hva han mente fremmer vekkelse. Noe av dette materialet er skrevet ned i en gammel bok som heter "Vækkelse". Her sier han; "Vekkelse kan man forvente hvor de troende lever i en atmosfære av bønn om vekkelse. Det vil si når de fullt og helt har sitt hjerte med i bønnen". Videre spør han: "Hva består bønnens atmosfære av? Er det mange bønner og varme ord? Nei, bønn er hjertets tilstand. Bønnens atmosfære er en tilstand. Bestående av et stadig ønske om, og nød for synderes frelse". (1) (red mrk.: omformulert fra gammelt norsk/dansk)

Han hevder med andre ord at våre bønnemøter er et temperaturmål på vår tørst og lengsel etter vekkelse. Han sier videre;" Undertiden opplever man, at troende ikke konsentrerer seg om vekkelse i bønnen, selv om de ellers er nidkjære i sine bønner. Deres tanker kretser om alt annet, men ikke om vekkelse hos dem selv".

En annen kjempe i Guds rike på vekkelsesfronten var D. J. Moody. Han sier: "Det første sanne tegn på åndelig liv er bønn. Det er også middelet til å bevare dette liv. Mennesker kan like lite leve fysisk uten å puste, som de kan leve åndelig uten å be. Hvalene holder til i dypet. Der har de sin bolig. De kommer aldri opp på land. Men når de svømmer omkring er de av og til nødt til å stige opp til overflaten for å puste. Hvis de ikke gjør det vil disse dypets fyrster ikke kunne eksistere i det element de beveger seg. Det er en fysisk nødvendighet for dem å puste. Slik er det også med den kristne. Det er når den kristne i bønn tar til seg Guds nåde at han opprettholder sitt åndelige liv. Hvis du hindrer en hval fra å stige opp til overflaten vil den dø av mangel på luft. Hvis du hindrer en kristen fra å stige opp til Gud, vil han dø av mangel på bønn". "Gi meg barn" ropte Rakel, "ellers dør jeg" "La meg få puste", sier en mann og gisper, "ellers dør jeg" "La meg få be", sier den kristne, "ellers dør jeg". (2)

I det gamle testamentet møter vi en barnløs kvinne ved navn Hanna. Hennes lengsel etter et barn ble så sterk at det gav henne hjertesorg. I sin hjertesorg bad hun til Herren og gråt sårt. (1Sam 1:10) Presten Eli satt og så på henne og synes at hennes oppførsel var underlig. Det står slik: For det var i sitt hjerte Hanna bad. Hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke. Derfor tenkte Eli at hun var drukken. (1Sam 1:13) Hannas bønn var en hjertets tilstand og den var ikke bygd opp av mange fine ord. Hun var heller ikke opptatt av hva andre måtte mene om hennes bønn. Hun ba heller ikke for alt og alle, men hun var oppslukt av et indre begjær, ja, en tørst og en lengsel etter barn. Hennes bønn bar preg av den tilstand hennes hjerte var i.

Jeg tror det er tid for slike bønner i våre egne liv. Tid til å legge vekk alle fine bønner, og alle diskusjoner om hvilken måte vi skal be eller synge på. Det er tid for å la bønn bli en tilstand der vårt hjerte taler sant om livet og våre behov for vekkelse. Får det skje tror jeg mange av oss må tenke igjennom hva vi bruker tiden på, men også i forhold til den aktivitet som preger våre menigheter.

1. Charles G. Finney; "Vækkelse", Bogforlaget mot maalet.
2. D. J. Moody; "Seirende bønn", Rex forlag