19.03.2010 | av Steinar Slotten  

bilde

Bønn og faste

Guds Ord gir ingen befaling om at vi skal faste. Likevel har faste blitt praktisert til alle tider i Guds menighet. Didaché (de tolv apostlers lære) var et skrift som var vel kjent i den første menighets tid. Her står det i kap 8: Dere skal ikke faste på samme tid som hyklerne (jødene, se Matt. 6:16); for de faster mandag og torsdag, mens dere skal faste onsdag og fredag. (De apostoliske fedre 1984;25) Fastens historie har enda lengre røtter. Profeten Jesaja sier; Er ikke dette den faste jeg finner behag i, at dere løser ugudelighets lenker, sprenger åkets bånd, slipper undertrykte fri og bryter hvert et åk? (Jes.58.6) Den kjente predikanten Charles Spurgeon sa det slik: "Aldri er himmelen så nær som under våre bønne og fastedager."

Vitnesbyrdene om fasten makt og kraft er mange. Billy Graham sier: "Med hensyn til faste, så tales det lite om dette emnet. Mange mener at det ikke har noe med vår moderne tid å gjøre. Men jeg ønsker å fortelle dere ut fra egen erfaring at bønn og faste utretter meget. Om jeg tror, faster og ber, skjer det mirakler. Jeg har sett de hardeste steder blitt overvunnet gjennom faste og bønn."

Hvorfor faste?

Selv om vi ikke direkte er pålagt å faste så hjelper fasten oss til å fokusere på den åndelige verden. Ved å gi avkall på sine naturlige behov, søker man å få dekket sine åndelige behov. Vi finner mange eksempler i Bibelen på at faste ble praktisert. Faste kan og har vært brukt i mange forskjellige sammenhenger. Mange av oss har opplevd at bønn og faste er et åndelig "gjennombruddsvåpen". Her er både kong Josafat og Nehemja et godt eksempel. Kong Josafat oppfordret hele folket til å faste da de var i ferd med å bli angrepet av moabittene og ammonittene (2 Krøn. 20:3). Nehemja fastet og bad da han fikk vite at Jerusalem lå i ruiner. Igjennom bønn og faste åpnet Herren en dør for ham (Neh 1:4ff).

Man kan også ha behov for å søke Gud om visdom og styrke i spesielt krevende situasjoner. Moses fastet i 40 dager og 40 netter da han var på Sinai for å søke Guds vilje for folket (2 Mosebok 34:28). Jesus fastet også i 40 dager og 40 netter før han ble fristet av djevelen (Matteus 4:2). Menigheten i Antiokia fastet før de sendte Paulus og Barnabas ut i tjeneste (Apg 13:2-3) Paulus og Barnabas brukte selv tid i bønn og faste før de innsatte eldste i menighetene (Apg 14:23). Bønn og faste ble ofte brukt i tider preget av nød eller vanskeligheter. Som svar på Jonas 'forkynnelse, kledde Ninives menn seg i sekk og aske og fastet (Jona 3:5). David fastet da han fikk vite at Saul og Jonatan hadde blitt drept (2 Samuel 1:12). Kong Darius fastet hele natten etter at han ble tvunget til å sette Daniel i løvehulen (Daniel 6:18). Bønn og faste blir også til å innvie seg i tjenesten. Anna "tjente Gud i faste og bønn dag og natt i templet (Luk 2:37). Døperen Johannes lærte sine disipler å faste (Mark 2:18).

Hva er faste?

De fleste av oss forbinder faste med å avstå fra mat. Det er i og for seg riktig, men vi må huske på at fasting ikke er en måte å straffe kroppen vår på. Det skal heller ikke brukes som "slankemetode". Å bruke tid i bønn og faste for å gå ned i vekt er ikke å anbefale. Tvert i mot skal det å faste skje kontrollert og den skal alltid være begrenset til en angitt tid, ettersom det å ikke spise over en lengre periode kan være skadelig for kroppen. Mennesker med kroniske sykdommer skal derfor være ekstra varsomme.

Å avsette tid til bønn og faste er ikke en måte å manipulere Gud på for å få det du selv ønsker. Faste handler snarere om å tvinge deg selv til å fokusere rett. Søke et dypere fellesskap med Gud for å få den styrke og visdom du trenger. Igjennom å innvie seg i bønn og faste "lukkes" våre øyne for den ytre verden, den tar våre øyne bort fra ting i denne verden og fokuserer vårt sinn mot den åndelige verden. Gud påla jødene å faste én dag i året, det var den store forsoningsdagen (Jer. 36:6). Denne skikken ble kjent som "fastedagen" eller "Fasten" (Apg 27:9). I kirkeårets kalender er "fastetiden" satt til å vare 40 dager før påske, og er ment som en tid til ettertanke.

Et åndelig våpen som må brukes rett

Å faste er imidlertid ikke ment å som en snarvei til å oppnå våre egne ønsker og behov. Faste eller ikke faste, Gud setter et krav til at vi ber etter Hans vilje. 1 Joh 5:14-15 forteller oss: " Og dette er den frimodige tillit vi har til ham, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, og dersom vi vet at han hører oss, hva vi enn ber om, da vet vi at vi har fått våre bønneemner oppfylt hos ham". I profeten Jesajas tid, murret folk etter at de hadde fastet uten at Gud hadde svart på den måten de ønsket (Jes 58:3-4). Jesaja svarte med å hevde at å faste og be uten er rett hjerteforhold var bortkastet (Jes. 58:5-9). I Matt. 6:16-18 sier Jesus: " Når dere faster, skal dere ikke gå med mørkt ansikt, slik hyklerne gjør. De gjør ansiktet sitt ukjennelig for å vise folk at de faster. Sannelig sier jeg dere: De har alt fått sin lønn. Men du, når du faster, da salv ditt hode og vask ditt ansikt, så ikke menneskene ser at du faster, men bare din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg".

Hvordan kan du vite om du er bønn og faste etter Guds vilje? Spør deg selv; "Ønsker jeg å be og faste for ting som vil ære Gud? Understreker Guds eget ord for deg at det du nå vil be om er Guds vilje for deg eller dere? Hvis vi spør etter noe som ikke ærer Gud eller ikke er etter Guds vilje vil Gud ikke gi det vi ber om. Hvordan kan jeg vite hva som er Guds vilje? – spør du kanskje. Gud lover å gi oss visdom når vi spør ham om det. I Jakobs brev 1:5 står det: "Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud – for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse – og så skal han få den."