bilde

22.10.2013 | av Tormod J. Karlsen  

Lær og gjøre det gode

I Jesaja 1, 16-18 blir vi oppfordret til å lære å gjøre det gode. Men kan man egentlig lære og være god? Vi sier jo ofte når man ikke får til å leve slik man vil; at vi er nå engang slik, og derfor kan man ikke endre på det. Er dette blitt en unnskyldning for vår manglende evne til å leve rett.

I forkynnelsen poengteres og advares det ofte mot at vi som lever under nåden ikke må komme inn i lovtrelldom, at man ikke må streve for mye for å gjøre gode gjerninger, «for vi blir ikke frelst av å gjøre gode gjerninger». Men kanskje er man blitt for ensidig i forkynnelsen, slik at det blir en «sovepute» med hensyn til livsførselen? Men det er jo ikke for å bli frelst at man skal gjøre gode gjerninger, men heller fordi vi er frelst. La oss sitere Jesaja: «Lær å gjøre det gode, legg vinn på det som er rett. Vis voldsmannen på rett vei. Hjelp den farløse til hans rett, og før enkens sak» (Jes.1.17). Vanligvis er man redd for å påta oss forpliktelser, men det er ikke til å komme forbi at å leve som en kristen i verden medfører «forpliktelser» Vi kan ikke bare forkynne Jesu kjærlighet og barmhjertighet uten selv å vise kjærlighet og barmhjertighet. Vi skal jo nettopp være Jesu forlengende arm her på jorden, og det forplikter. I 1. Korinterbrevets 13. kap framheves jo dette med all tydelighet, at uten kjærlighet gagner det ikke om vier full av ekstraordinære nådegaver, dersom kjærligheten mangler.

Jesus eksemplifiserer dette med all tydelig i beretningen om «den barmhjertige samaritan». Presten og levitten gikk forbi den nødstedte, på tross av all deres gudfryktighet. Man kan altså bli så opptatt av sin egen «gudfryktighet» at man glemmer sann medmenneskelighet. Egil Årvik skrev engang en bok med tittelen, «Vi gjemmer oss på bedehuset». Her tar han opp dette faktum at i all vår selvsentrerte gudsdyrkelse, så overser man de som trenger vår hjelp, både fysisk og åndelig. «Kjærlighet oppfinnsom gjør, Gud vil åpne meg en dør. Jeg meg med englad meg glede, med en sorgfull vil jeg grete, Virke sådan i det stille, det var det jeg gjerne ville». (F. Helga Ingebrigtsen,)