Kongenes konges fortjenestemedalje i gull". "/>

11.10.2010 | av Steinar Slotten  

Fortjenestemedalje...

Med jevne mellomrom hører vi om mennesker som så fortjenestefullt får en utmerkelse av selveste kongen. De får sin medalje for sin oppofrende samfunnstjeneste. Jeg blir sittende å tenke - "skulle ønske at jeg var konge og kunne delt ut noen medaljer". Jeg tenker blant annet på Josef, som så trofast ofret seg for oss gutta på Gutteforeningen. "Tante" Tora som investerte sin tid og sine krefter på noen gutter og jenter som gikk på Søndagskolen. Jeg ber en stille bønn; "Herre, du kongenes konge, i dag har jeg lyst til å fortelle deg hvorfor jeg ønsker at disse to skal få Kongenes konges fortjenestemedalje i gull".

Josef

Gutteforeningen på bedehuset var et tilbud for gutter som gikk på barneskolen. Hver onsdags kveld var vi samlet fra kl 6 – 7. Opplegget var enkelt, og ofte ble det lest opp en liten andakt fra en bok. Det store høydepunktet var Gutteleira om sommeren. Da lå vi en uke i telt og levde ganske primitivt. Vi hadde gjerne en weekend på vinteren også. Selv om jeg her kunne trukket frem flere, ønsker jeg å fortelle om Josef. Han var en stille kar, en mann med få ord. Jeg kan ikke huske at han ba høyt eller vitnet noen gang. Likevel skulle han komme til å bety mye for mitt åndelige liv. Ofte er det slik at vårt liv taler sterkere enn våre ord. Slik var det med Josef. Han hadde hjerte for oss, og han hadde tid for oss. Han og broren Roald var med på turer og lekte og tøyset sammen med oss. Selv om det ikke alltid var så høylytt sørget de alltid for å ha Jesus i sentrum.

"Tante" Tora

Selv om jeg hadde fylt 12 år gikk jeg fortsatt på Søndagsskolen. Vi var en tre-fire gutter og jenter som gjorde det. Mye takket være "tante" Tora. Hun spurte om vi ikke kunne være med som hjelpeledere. Det var med stolthet jeg takket ja til mitt første lederverv. Hun samlet oss hjemme i stua til ledermøter. Hun serverte alltid hvetestang, noe jeg synes var grunn nok til å møte opp. En dag oppmuntret hun oss til ta ansvar for andakten. Ikke alle turte, men jeg sa ja. 12 år gammel holdt jeg min første andakt på Søndagsskolen. På første benk satt "tante" Tora og smilte til meg. Når sant skal sies ble det noen nedturer for både Josef og "tante" Tora. Jeg var nok ikke alltid så fokusert på oppgaven. En gang jeg skulle ha andakt klarte jeg til og med å forsove meg!

Jeg mistet kontakten med bedehuset i 16- 17 årsalderen. Det skulle gå mange år før jeg møtte Josef igjen. Det var under et besøk i Sarpsborg, hvor jeg skulle tale på en møteaksjon. En kveld la jeg merke til en skikkelse som virket så kjent. Det var Josef. Jeg var midt i prekenen da jeg ser at tårene trillet nedover kinnet hans. Mens jeg talte videre var det akkurat som vi to hadde en egen samtale sammen. Blikket vårt møttes og gjennom tårer kom det et lite smil av takknemlighet. Det var akkurat som han sa til meg; "Så var det ikke forgjeves". For meg ble dette et sterkt møte med en av mine barndomshelter. "Herre, takk for Josef. Takk for den tjeneste han utførte for deg. Finnes det noe som heter Kongenes Konges fortjenestemedalje, så innstiller jeg herved Josef som min kandidat". "Det samme gjør jeg med "tante" Tora. Jeg takker deg Herre for din tjenerinne som hadde tro på meg, enda jeg måtte være en sann prøvelse. Herre - finnes det noe som heter Kongenes Konges fortjenestemedalje, så innstiller jeg herved "tante" Tora som min kandidat".

Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro. Heb 13:7